Gatebarn

For ti år siden mistet han moren sin, for syv år siden flyttet han til Spania. For tre år siden sluttet han å gå til skolen, for to år siden begynte han med hasj. For et år siden ble han gatebarn.

Jonas er 18 år, han sitter i en stol og blikket hans er vendt ned i fanget der hendene ligger. Han tar den ene fingeren over et arr han har på hånda.

Han var bare 7 år da moren døde, bare 7 år da livet hans ble forandret og han måtte passe på lillebroren selv siden faren bare var ute og spilte bort pengene eller drakk seg full.

«Jeg var 11 år da vi flyttet til Spania, lillebroren min, pappa og jeg. Først i begynnelsen var dette spennende, men allikevel veldig skummelt. Jeg ville ikke dra fra vennene mine og tryggheten jeg følte her i Norge.», sier han og vender blikket bort fra arret og ser på meg. I blikket hans ser jeg en ensomhet, lengsel etter å være hos noen han føler seg trygg med.

Tiden han var der nede var kjedelig, det ble mye skole og bare sitte på rommet sitt for seg selv. Etter hvert ble det lite med lekser og karakterene ble dårlige, faren begynte å slå han.

«Hvis jeg ikke gjorde leksene mine eller hvis jeg fikk dårlige karakterer slo han meg. Pappa behandler aldri lillebroren min på samme måte, mot han er han alltid snill. Etter hvert begynte jeg å bli lei av måten han behandlet meg på, så jeg forsvant ofte ut for å være minst mulig hjemme. Jeg havnet i en slags gjeng og jeg begynte å røyke hasj. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte med det, men tror det var mest fordi jeg ville passe inn et sted. Hasjen fikk meg til å slappe av og glemme alt, så etter hvert røykte jeg bare mer og mer. Til slutt kunne jeg godt røyke 7-8 ganger om dagen hver eneste dag i en lang periode.»

Han ser ned på arret sitt igjen, jeg spør han om hva som skjedde og om han ville fortelle det til meg. Han ser på meg.

«Jeg og en venninne pleide å stjele sammen, en dag gikk vi inn på et område der det er biler som ingen bruker lenger for å ta gjenstander vi eventuelt kunne selge videre. Vi fant to biler som så ganske fine ut og brøt oss inn i de. Plutselig kommer det to personer mot oss, vi måtte bare løpe av gårde for det viste seg at disse to bilene var sivilpolitibiler! Vi kom oss bort, men venninnen min glemte sekken så hun måtte løpe tilbake og hente den. Mens jeg sto og ventet på henne tok politiet meg. De tvingte ut av meg navnet til venninnen min og jeg sa det. De tok meg i varetekt i seks timer før pappa kom og hentet meg. Når vi kom hjem kjeftet pappa og han slo meg. Jeg løp ut av huset og videre til venninnen min. Hun var heller ikke så fornøyd når jeg kom og var sinna for at jeg hadde sagt navnet hennes, så hun slo til meg. Hun var en av mine nærmeste venner og jeg kunne ikke slå tilbake så jeg slo til det første jeg så og det var et glass. Når jeg slo til glasset virket det som at glasset tok igjen og satt seg skikkelig dypt i huden min. Blodet flommet ut av hånden min».

Jonas hadde akkurat fylt 17 da han ‘’rømte’’ hjemmefra. Han husker datoen godt.

«15. august.» sier han stille for seg selv. «Det var vel den dagen jeg følte meg mest ensom, jeg visste ikke hvor jeg skulle eller hvor jeg kunne gå. Av og til kunne det gå dager før jeg fikk mat og det ble ofte kaldt om nettene,  som regel klarte jeg ikke så sove siden jeg frøys så».

I spania er det regler om at hvis et hus har stått tomt i to år eller mer, så kan hvem som helst få lov til å gå inn i huset og bo der, men hvis eieren plutselig kommer og ber deg om å gå så må du ut. Jonas fant et nytt hus ca annen hver uke som han oppholdt seg i. En gang brøt han seg inn i et hus som var feriehuset til en fotballspiller.

«Jeg var i det huset i ca to uker før jeg måtte komme meg vekk på grunn av mistanker av naboene. En dag kom den ene naboen bort til meg og spurte om jeg var sønnen hans, jeg svarte ja og måtte bare late som for jeg ville ikke komme i noen problemer. Da visste jeg at det var på tide å komme meg bort og finne et nytt sted».

Fra dette huset stjal han to TV’er, en del klær og sko. Dette solgte han videre til andre folk for å få penger slik at han kunne overleve. Mesteparten av pengene brukte han til å kjøpe hasj.

Etterhvert kom han i et barnehjem.

«Januar i år fant pappa meg og sendte meg til et barnehjem. Og når jeg kom dit havnet jeg automatisk i barnevernet og jeg måtte i rettsaker for de tingene jeg hadde gjort. Heldigvis ble jeg ikke straffet for det. Jeg var i barnehjemmet i seks måneder, seks uker, tre dager og fire timer.»

Han husker tiden der inne godt, han følte nesten at det var som et fengsel og bare lengtet etter å komme vekk derfra.

«Alle som var der telte dagene, ukene og månedene de var der. Det var bare noe som satt seg fast om hvor lenge vi hadde vært der. Jeg følte at det var som et fengsel for vi fikk bare lov til å gå ut en halvtime om dagen og vi hadde ikke friheten til å passe på våre egne penger enn gang, det var det barnevernet som tok ansvaret for.

«Etter hvert begynte jeg å forstå at jeg ville ha mer ut av livet, at det var ikke sånn her jeg ville leve. Jeg fikk kontakt med barnevernet og sa at jeg ville tilbake til Norge for å fullføre skolen.»

I juli kom han tilbake til Norge. Nå har han startet på videregående og går første klasse om igjen for å få bedre karakterer og for å ta opp igjen det han mistet underveis. Endelig føler han at han er der han skal være.